Nyttårsforsett

I år har jeg laget et nyttårsforsett. Jeg skal bli en bedre arbeidstaker for UiB i 2014! Jeg har aldri hatt et seriøst nyttårsforsett før, aldri hatt særlig tro på det heller. «Men nu skal alt bli så meget bedre.» Det siste er sagt litt på fleip. Ting går da helt greit, fint, flott eller kanskje bare ok. Da er det vel bra da. «Never change a winning team,» sier de. Status quo er da best. Nei, det er det ikke! Hvorfor ikke bli enda bedre eller best på noe? I hvert fall å gi det en sjanse? Ok, tilbake til utgangspunktet. Jeg har altså et nyttårsforsett: Jeg skal bli en bedre arbeidstaker for UiB i 2014!

Så hvordan skal jeg få dette til? For det første skal jeg smile mer, le mer, komme tidligere på jobb, trene mer, redusere mobilbruken, slutte å høre på musikk, jobbe dobbelt så fort og ikke lese aviser. Fullt ut enkle, realistiske og målbare mål. Ambisiøse og noe å strekke seg etter? Nu vel, vil virkelig alle disse tingene gjøre meg til en bedre trainee? Kanskje, men jeg opplever ingen av dem å være et stort problem. Ergo er jeg fornøyd med status quo.. Jaja, det var det nyttårsforsettet! Over før nyttårsaften, for ikke og si julaften. LOL!

Jeg prøver en gang til. Med noe litt mer ambisiøst og noe jeg kan vokse på. På mandag hadde jeg traineesamtale med Eivind fra Trainee Vest. Vi oppsummerte høsten og pratet mye om Asbjørn i tredjeperson: Hvor er Asbjørn nå? Hvor er det Asbjørn ønsker å være? Hvor ønsker UiB/HF at Asbjørn skal være? Og hva kan Asbjørn gjøre for å komme dit? Vi diagnostiserte, søkte og fant.

Status quo er meget bra, og jeg trives godt med både arbeidsoppgaver og jobb. I tillegg er det sosiale på arbeidsplassen helt konge. Men noen punkter fant vi. Videre i traineeperioden ønsker jeg å få brukt mer av verktøykassen jeg har med meg fra årene på NHH. For å få dette til må jeg også gjøre noe med det selv. Til nå har jeg nok i stor grad både ventet på og forventet å bli foret med arbeidsoppgaver. Men hvorfor ikke prøve og definere noe av handlingsrommet selv? Definere egne prosjekter eller oppgaver som kan være til nytte for HF? Dette handler også om å være mer oppsøkende, ta temperaturen og faktisk si ifra. Proaktivt å oppsøke fremfor reaktivt å vente. Noen ganger får jeg nok tommelen opp andre ganger en lunkent ok, eller bare nei. Men slik er det, jeg prøver bare å finne min vei til å bli en bedre arbeidstaker. Og bedre skal jeg bli, men det er i 2014!

Jeg ønsker alle lesere og traineer der ute en riktig God Jul og et Godt Nyttår!

Beste hilsen,

Asbjørn.

Reklame

I medvind fra vest!

Det unike med en traineestilling er at man er under opplæring, samtidig som stillingsbeskrivelsen er åpen og gir meg mulighet til å påvirke arbeidshverdagen selv. Dette gir faglig, men viktigst av alt også personlig utvikling. Dette er dermed svaret på hvorfor man bør bli trainee. En trainee sitter inne med masse nyervervet kunnskap fra studieårene som bare venter på å bli eksternalisert gjennom praksis. Et traineeprogram gir oss anledning til å vise at vi duger!  

De siste ukene har jeg jobbet mye. Nå nærmer det seg heldigvis jul, og en velfortjent pust i bakken.. For noen uker siden fikk jeg en veldig spennende oppgave i hendene; kartlegging av sykefravær på ett av HFs fem institutter. Jeg skal ikke bruke denne bloggen til å gå detalj på dette annet enn å si at det har vært en meget spennende oppgave. Samtidig med dette skal deler av bemanningen ut på nye eventyr, slik at det har skjedd mye på kort tid. Her har jeg bearbeidet data, systematisert informasjon og fått påvirke løsninger. Og det er nettopp det siste som er så kjekt; når det en gjør bidrar til faktiske og synlige resultater. Påvirke. Bidra. Det kiler i magen – jeg elsker ordene.

For tiden befinner vi oss også i en omstillingsprosess. Eller bare en justering som er det kjedelige ordet de bruker.. Kort fortalt går dette ut på å foreta en liten selvransakelse på hvorvidt fakultetsadministrasjonen er hensiktsmessig organisert og strukturert for å møte dagens utfordringer. Hensikten er å identifisere noen gevinster vi kan bli bedre på innenfor den statlige tvangstrøyen. Vi vil ikke nødvendigvis bli best, men bare bedre. Vi må bidra til egen suksess, det er det som løfter oss fremover!

Denne uken er det endelig samling med Trainee Vest igjen. Vi skal ta for oss konflikthåndtering noe som jo kan være greit å få en oppdatering på før julebordsesongen!

Beste hilsen,

Asbjørn

Fra humankapitalens dansegulv.

Wanted: Supermann

«Jeg fikk se at jeg kan være mye mer positiv om mitt arbeidsliv i framtida».

For to uker siden holdt jeg et jobbsøkerkurs for studenter ved HF, og sitatet ovenfor er en kommentar klippet fra brukerunderundersøkelsen deltakerne svarte på i etterkant av kurset. Som karriereveileder erfarer jeg til stadighet at studenter har lett for å definere seg bort fra å søke på stillinger. Ofte kan det være små detaljer som gjør at de ikke våger seg utpå.

På dette kurset inviterte jeg alle til å ta med seg en utlysning på en jobb de kunne tenke seg å søke på. Med utgangspunkt i utlysningsteksten skulle deltakerne ta stilling til om de var kvalifiserte for jobben eller ei. Det var flere som fikk seg en aha-opplevelse underveis.

Med utgangspunkt i en jobbannonse som appellerte til henne, resonnerte en av deltakerne seg frem til at hun nok dessverre ikke kunne søke på stillingen. Vi gikk derfor gjennom kvalifikasjonskravene sammen, punkt for punkt. Studenten måtte, etter hvert som vi jobbet oss gjennom listen, erkjenne at – joda, hun kunne nok definere seg innenfor det ene kravet etter det andre. Til slutt sto vi igjen med ett punkt hun ikke kunne kjenne seg igjen i. Hun var altså klar for å gi opp hele jobben fordi det var ett punkt av fem der hun ikke kunne si «check».

Når bedrifter lyser ut stillinger, kan det av og til se ut for at det er selveste Supermann de er på jakt etter; lange smørbrødlister av kvalifikasjonskrav skal tilsynelatende tilfredsstilles i én og samme kandidat. Her kan det være lurt å se litt nøyere på hvordan bedriften har formulert seg. Er de på jakt etter en spesifikk fagbakgrunn, eller ønsker de en kandidat med utdanning fra universitet eller høgskole, uten å definere fag noe nærmere? Er det et absolutt krav at du skal ha erfaring eller er det kun ønskelig? Er det så farlig om ikke du har vært borti akkurat det dataprogrammet før? Kan du kanskje argumentere med at du oppi verktøykassen din har redskaper som allikevel gjør deg i stand til å kunne gå i klinsj med arbeidsoppgavene?

Bedriftene ansetter ikke vitnemål, de ansetter mennesker. Så se stort på din egen kompetanse, inkludér dine arbeidserfaringer, livserfaringer, ditt engasjement og dine personlige egenskaper når du skal formidle hvorfor akkurat du kan være den rette for jobben. Og les annonsen om igjen – erfaringen tilsier at det kan være vinning i å tolke bredt!

Evelyn Jordahl
Karriereveileder
Karrieresenteret

Fleksibilitet

Noen uker ut i den nye jobben kunne jeg våkne midt på natta. Enten hadde en fantastisk idé poppet opp i hodet, kanskje var det noe jeg hadde glemt eller så var det en drøm som igjen fikk frem den fæle følelsen av utilstrekkelighet. Jeg gjenkjente dette med å våkne midt på natta fra da jeg startet med ballett. Da kunne jeg våkne med krampe i bena. Nå var det hodet som jobbet på høygir, og «krampen» satt helt der oppe i toppen. Heldigvis ble jeg kvitt krampen i bena med mer trening. Nå har også «krampen» i hodet begynt å gi seg. Jeg er fortsatt ny i jobben, men jeg har fått mer erfaring. Jeg er ikke lengre helt fersk.

Overraskende nok har dansing og min nye jobbhverdag mer til felles enn våkenetter. Den andre tingen er fleksibilitet. Fleksibilitet er nemlig noe man trenger på begge felt – dog på litt forskjellige måter. Der den ene går på bevegelighet; altså det fysiske, går den andre på det mentale og evne til omstilling.

I alle typer jobb har man gjerne et eller flere overordnede mål. Kanskje er det for uka, for måneden, for kvartalet eller for året. Planer er lagt og målet skal nås. Men hvor ofte følger jobbhverdagen, uka, måneden eller året, planen? Jeg opplever ukentlig, ja, til og med daglig, at planer endres. Å jobbe flere dager i strekk med et prosjekt, med en plan, som plutselig i løpet av en time kan endres både en og to ganger. Jobbhverdagen er ikke statisk. Man jobber ikke i en boble. Sitt eget arbeid avhenger av andres, og omvendt. Om noe uforutsett skjer på den ene kanten, må andre tilpasse seg. Ingen dager er like, og alt kan endres kjapt. Da gjelder det å ha riktig innstilling – å være fleksibel.

Planer klare til endring!

Der jeg i starten manglet trening og erfaring, hadde jeg heldigvis evnen til å omstille meg. Jeg trives med å ikke alltid vite hva som kommer, og i min nye hverdag er det en styrke. Endelig har jeg fått kjenne på følelsen av mestring og tilstrekkelighet.

En klok fotballtrener, jobben og meg

«Bidra til laget og bidra til egen suksess,» glefset fotballtreneren min på sidelinjen. Han var en stor mann med et stort engasjement og lite hjerte pleide vi å tenke der han stod med grilldressen godt oppdratt og en Tab X-tra i høyrearmen.  «En gang til av det der, Romstøl, så er det ut, ut, ut! Ut for å varme benken!!» Han ble helt andpusten av engasjementet. Temperaturen var så høy at den smeltet alt rimet den sene novemberkvelden.  Der og da skjønte jeg ikke hva han mente. Ingen av oss gjorde det. Vi ville bare score mål og vinne fotballkamper, helst på egenhånd. Jeg var en middels spiller på et middels fotballag som spilte mot andre middels fotballag. Vi fartet rundt på indre Agder og i ‘storbyen’ Kristiansand. På bortekampene hvor vi krysset fylkesgrensa ble vi møtt med brus, pølser og vafler, slik at vi var så tunge i magen som mulig før kamp. Ofte kom motspillerene kjørende i traktor til kamp, og vi ble like forundret hver gang. Når disse i tillegg kunne spille fotball, var det ikke annet å gjøre enn å glemme alt rundt og få kula i mål. Og, for å få til nettopp dette var vi jo avhengig av hverandre!

Utsagnet i første setning har blitt som et postulat for meg videre i livet. Fotballtreneren min hadde skjønt det, hva ledelse og suksess egentlig handler om. «Ledelse er å bidra til virksomhetens mål gjennom sine medarbeidere, noe som også gjelder for oss,» prediket han. Vi måtte alle trekke i samme retning, samarbeide, og stole på hverandre. Gi hverandre sjangser, muligheter og støtte. Det var meningsløst at bare en skulle score målene, eller at den samme høyrebacken skulle være syndebukk hver gang. Hvis vi som lag ikke var sterke, var vi heller ikke sterke som individer. «Spill som et lag, og stol på det!» Dette er på ingen måte unikt, men opplevdes som både utviklende og oppbyggende for unge gutter. Denne analogien kan også åpenbart overføres til arbeidslivet og min karrierestart som trainee. Gjennom å være konstruktiv, spørrende, utfordrende , interresert, ydmyk, men også høflig proaktiv kan også jeg bidra til egen suksess.  Likevel er ikke dette mulig dersom andre ikke legger til rette for det. Med andre ord må også jeg som ny trekke i samme felles retning.

Snart skal jeg bytte kontor! Fra en anonym og tilbaketrukket tilværelse innerst i et hjørne i øverste etasje skal jeg flytte ned i samme etasje som den øverste faglige og administrative ledelsen. Da sitter jeg der det skjer, og hvor de viktigste beslutningene blir tatt. Tett på. Der jeg vil være. Det fine er også at nesten hele avdelingen min blir samlet på samme gang. Sammen er vi dynamitt!

Mitt kommende kontor. Bergens største!

Ellers går arbeidsdagene sin vante gang. Jeg føler jeg blir bedre kjent med HF-miljøet og med stillingen min. Selv om jeg fortsatt er som lettvekter å regne, er det en god følelse. De siste ukene har jeg arbeidet med et par prosjekter i tillegg til forefallende arbeidsoppgaver. Av og til savner jeg litt oppfølgning og påfyll av oppgaver, selv om det vil være noe dødtid i en opplæringsstilling. Men jeg trives med både høyt arbeidstempo og ha mye på listen. Jeg håper at jeg skal enda større variasjon i arbeidsoppgavene etter hvert. Og ansvar. Men det kommer, jeg tror på det.

Ha en god dag 🙂

Beste hilsen

Asbjørn

p.s. Helt til slutt legger jeg ved et bilde av årets flotte traineekull!

«Urutinert»

…prøv å slå opp dét på Språkrådets nettsider. Å nei du, det fins ikke. Jeg kan likevel love at det eksisterer i beste velgående her. Jeg mangler rutine. Jeg er «urut».

Som student ble jeg etterhvert svært rutinert. Jeg var strukturert, analytisk og prioriterte sjelden feil. Det var deilig å flyte på det. Kanskje kuttet det ikke arbeidsmengden, men det tok meg til et nytt nivå. Jeg fikk et overblikk og noen teknikker som gjorde at oppgavene fløt lettere, jobben gikk unna i et høyere tempo og jeg taklet å ha mange baller i lufta. Jeg kunne sikte høyt og fikse det. Nå derimot, nå begynner jeg fra grunnen av. Kanskje til og med fra under denne grunnen et sted. Sammenlignet med mine kolleger virker det i alle fall slik. De utstråler en ro og kontroll bare rutine kan føre med seg.

Det er nok nettopp her arbeidsgivere kan forsvare sin konstante søken etter erfaring i stillingsannonsene. Jeg syns likevel det er urettferdig. Som ny kan man kanskje ikke flyte på en slik rutine og tilsynelatende kontroll, men jeg tror de fleste nyutdannede innser sine begrensninger og derfor ønsker, og er villig til, å jobbe hardt for å bevise at man er det riktige valget. For hva er vel rutine? Det er erfaring og sikkerhet – en kunnskap om ruten. Men kanskje kan faste rutiner også være et fast mønster – én måte å kjenne ruten på. Som ny kan man kanskje bidra med friske idéer, ny giv og nye veier? Men ja, alt tar myyyye lengre tid. Som ny er det jobb fra morgen til kveld. Jeg tipper (og håper) at det bare er rutine som mangler – en oppskrift og et mønster å gjøre ting på. Evnen til å utstråle ro og selvsikkerhet i tider hvor det kanskje stormer både i og rundt hodet. Rutine fjerner nok de spørsmålstegnene man som fersking setter ved egen innsats og egne resultater.

Men rutine er dyktighet oppnådd med øvelse. Det er klart det er viktig. Jeg var selv rutinert en gang. Det oppnådde jeg i løpet av tjue år på skolebenken. Nå tror jeg læringskurven er brattere enn noen gang, men at også rutinen følger etter i tilsvarende tempo. Noe er i alle fall sikkert, vi har alle vært ny en gang, og øvelse gjør heldigvis mester.

Ett skritt tilbake, men kanskje tusen frem?

Jeg har måttet flytte hjem på pikerommet.
MEN: Det ordnet seg for en stykk snill pike.

Noen tok en sjanse – de satset! De ringte en fredag, og tirsdag var jeg på plass i ny by, klar for nye utfordringer. Ok, så var ikke byen helt ny. Jeg har flyttet hjem. Hjem til mor og far.
Etter over 10 år «på egne ben» har jeg måttet innse at ikke jobben alltid vil komme til meg – noen ganger må jeg komme til jobben. Så slik gikk det til. Kanskje er det noen skritt tilbake i forhold til voksenlivet, men jeg har i alle fall fått jobb og det må telle som tusenvis av voksenpoeng – minst!

Slik som mange andre, har jeg måttet begynne i det små. Jeg har fått et vikariat. Frem til jul. Altså er ikke min tid som stressa jobbsøker over, men hverdagen har likevel forandret seg drastisk.

Frem til jul er jeg så heldig å ha ansvaret for å lære opp en gjeng 14-15-åringer i norsk, engelsk og spansk. Det er kjempeskummelt. Hver dag går jeg til jobb uten å ane hva jeg har i vente. Hver dag er nå episoder i serien: «Christin gjør ting hun ikke kan». Slik tror jeg kanskje enhver ny jobb føles etter årevis på skolebenken. Dessverre/heldigvis er det slik for mange av oss, at universitetet har gitt oss en god base, et fantastisk bra utgangspunkt, men at jobbhverdagen betyr ny opplæring, ny kunnskap og helt andre utfordringer. Heldigvis fins det ikke et eneste kjedelig sekund i denne uforutsigbare, nye tilværelsen.

Å være ny er langt fra idyllisk. Det kan jeg skrive under på! Det er omtrent en million ting jeg ikke vet og trenger hjelp til. Den formelle opplæringen har jeg fått i utdanningen, så jobbhverdagen er rett på sak, rett i klasserommet og rett og slett learning by doing. Jeg praktiserer herved det jeg preiker. Og det er det som er så skummelt. Man får ingen opplæringsperiode. Man kastes ut i det. Heldigvis er mine kollegaer både tålmodige og proppfulle av erfaring. Erfaring som de stort sett deler gladelig. Takk og lov for det. Uten tålmodige kollegaer (og elever) hadde jeg nok sunket til bunns allerede første dag.

Stadig minner mine kollegaer meg på at jeg bare må spørre hvis jeg lurer på noe. Mitt problem de første ukene har vært at jeg ikke alltid vet hva jeg skal spørre om. Det er ikke bare et par ting som har dukket opp her, men et hav av ting jeg lurer på. Først må jeg organisere usikkerhetene, så må jeg finne ut av hvem jeg spør om hva. For nå har jeg omtrent 200 navn jeg må lære meg. I tillegg må jeg undervise både fag, emner og elever jeg ikke egentlig har formell kompetanse i. Jeg må finne ut hvor alle klasserommene er, hvor, når og om jeg skal ha inspeksjon, hvor lista over prøver henger, hvilke kartleggingsprøver man skal ha og når, når tentamen er, hvordan man vurderer prøver og fortellinger, hvem jeg skal rapportere til hvis noen har problemer, når og hvor vi har møter, hvordan jeg forholder meg til foreldre, hva IOP er, og så videre. Lista er uendelig mye lengre.

Selv om jeg nå ofte føler meg dum, så må jeg være smart. Kvikk. Ikke la meg lure. Være snill og god, men samtidig streng og tydelig. Og så skal jeg være en god rollemodell. Jeg må tenke før jeg snakker. Jeg må være opplagt og strukturert. Jeg må komme presis. Og jeg må alltid være motivert og entusiastisk. Jeg må vite hva jeg snakker om – alltid.

Ikke rart jeg ikke har et eneste kjedelig sekund på jobben.

 

Kanskje ikke helt superlærer enda, men det kommer seg.

Traineetanker

Tidlig på morgenen tar jeg Bybanen til jobb. Den er full og trang, og fra Danmark til Florida må det som regel stables i høyden. Heldigvis tar Bybanen meg raskere mellom dem enn hva noen langdistanse flyrute ville gjort. En morgen så jeg en eldre dame med sitteplass. Hun smilte, og hun sluttet aldri. Kanskje hun bare gledet seg til å gå på jobb, eller bare fornøyd med tilværelsen generelt. Jeg så rundt meg. Det var ingen andre som smilte, ikke jeg heller. Hvorfor ikke? Det er liksom ikke kultur for å smile på Bybanen. Men hva tenker vi på? En stresset ektefelle, grinete unger, sjefen med kaffeånde som henger over en eller alle telefonene som må tas etter at klokken har slått åtte null null? Eller e-postene som kommer fra øst og vest fra de hjelpeløse stakkarene som ikke klarer å finne ut noe selv? Nei, ingen grunn til å smile! Ingen grunn til å smile av det, heller akkurat. Vi er visst mange som har det sånn. Det er jo starten på en ny arbeidsdag.. Hvem er det som egentlig går rundt og smiler hele tiden?

Jeg begynner først å smile når jeg kommer inn døren på jobb. Det er litt rart. Hvorfor smiler jeg på jobb, jeg er jo på jobb(!)? Jeg kan hverken smile meg til høyere lønn, bedre bonusordninger eller mer ferie. Slik sett er jo den eneste grunnen til å smile på jobb når jeg tar helg, helst før alle andre. Håper min fredagsklokke går fortest! Nei, jeg begynner vel å smile på jobb fordi jeg trives. Både blant oppgaver og folk. Et smil avler som regel et annet, og vips så var det sosial kontrakt. Forskning viser at det er overveiende stor sannsynlighet for at for at personen du smiler til også vil smile igjen, og gjenta dette over tid når han eller hun møter deg. Denne samspillsnormen er vanskelig å bryte med mindre det oppstår en konflikt. Har du et godt forhold til kollegene dine, vil du nærmest helt ubevisst gi dem anerkjennelse, respekt og positiv energi med et smil. Dermed burde oppfordrignen være klar: smil, og du får en god deal!

Hva har så skjedd i traineehverdagen siden sist? Masse. For tre uker siden hadde vi knakende bra studietur med Trainee Vest til Voss og Hardanger. På programmet stod ulike bedriftsbesøk, litt teambuilding, god lokal mat og langreist vin. Vi er en knakende bra gjeng med masse energi. Vi har også startet på kursporteføljen vår med et introkurs i Jungiansk Type Index (personlighetspsykologi). Enkelt forklart blir vi her satt i en bås som vi aldri kommer ut av.

På HF har jeg tatt fatt på noen nye spennende prosjekter, og jeg fryder meg over større variasjon i arbeidsoppgavene. Jeg får god opplæring,  men også mye tid til å utvikle egne løsninger og selvstendighet. Alt i alt en veldig god kombinasjon for meg! 🙂 Jeg har også vært litt for rask, og altfor treg på samme tid.  

Dagens blogginnlegg ble litt til på veien denne fredagsettermiddagen. Jeg hadde ingen klar plan på hverken hva jeg skulle skrive eller hvordan. En god sensor ville kritisert meg for manglende struktur og lite sammenheng; «Du mangler en rød tråd og et klart mål på hva du skriver, gutt!» Men hva gjør vel det, er det ikke litt slik med livet, også? Jeg tenker at veien først blir til når du går den. For meg handler det om å være underveis og å være tilstede. For store og langsiktige mål fjerner fokus fra stien, fra livet her og nå. Dette er min vei for å lykkes både med meg selv og andre. Så spennende dette måtte ha vært og skrevet en masteroppgave i sitt eget liv? Jeg må bare smile. Akkurat som den eldre damen. Takk for oppmerksomheten.

 

Uerfaren fersking!

Jeg husker det fortsatt godt. Dagen var her. Det var mandag 12. august og jeg skulle begynne i min første skikkelige jobb. Jeg stod opp klokken 6. Var ikke mulig å få sove lenger. Nervøs. Hva var poenget med å stå opp nå? Jeg skulle ikke jo ikke møte før halv ti. Jaja, kan vel stryke skjorten en gang til. Ta en løpetur, ta en dusj og en god frokost. Noen timer senere stod jeg i døren på den nye arbeidsplassen min: «Hei, jeg heter Asbjørn. Jeg har en avtale med Susanne. Jeg er..» «Skal se om jeg kan finne henne,» svarte den hyggelige damen jeg da ikke visste navnet på. Jeg turte liksom ikke helt slippe taket i utgangsdøren. Kanskje jeg bare skulle løpe ut og komme meg tilbake på skolebenken? Velge det trygge, det innenfor komfortsonen. Si at de ansatte feil person? Tankene var mange. Plutselig kom Susanne meg i møte: «Hei, Asbjørn. Takk for sist. Velkommen på jobb. Vi har gledet oss til du skal komme.» Jeg slapp dørhåndtaket og døren lukket seg. Da var det gjort. Jeg var inne.

Omtrent slik begynte det.  Mandag 12. august 2013 klokken 09:31 begynte jeg i drømmejobben som HR-trainee ved Det humanistiske fakultet ved Universitet i Bergen! Jeg heter Asbjørn og er en 26 år gammel uerfaren fersking i fra Kristiansand. I denne bloggen skal jeg skrive om hvordan det er å være nyutdannet og komme inn som trainee som på UiB. Jeg er en Trainee Vests 14 ferske traineer, og det neste året byr på både en ny arbeidsplass  og et utviklingsprogram gjennom Trainee Vest. Det ligger an til et spennende, lærerikt og utfordrende år. Alle har vi kjempet oss gjennom et nåløye for å få de jobbene vi har fått. Man blir privilegert, ydmyk, men mest av stolt på samme tid. Inntrykket av gjengen er så langt veldig bra. «Dere er kremen av Bergens kompetanse»  sier prosjektleder Eivind. Så her sitter jeg altså. Ny i jobben, fullstappet av teori og klar til å formes. Jeg kan ikke by på noe annet enn meg selv og en god porsjon godt humør.

Flotte omgivelser. Studenten som sover under treet gjør at jeg også av og til savner den tilværelsen. Vel, vel, vi må vel alle skatte en gang.

Det humanistiske fakultets (HF) administrasjon, eller sekretariat på universitetspråket, holder til i Harald Hårfagres gate 1 sentralt på Høyden. Her sitter både fakultetsledelsen og administrative seksjoner innenfor studier, stab og personal og økonomi, samt øvrige funksjoner. Fakultetsledelsen er delt opp i en faglig og administrativ ledelse som ledes av henholdsvis dekanen og fakultetsdirektøren. De administrative seksjonene har igjen egne ledere, og det er altså i en av disse seksjonene jeg har presset meg inn på organisasjonskartet. Nærmere bestemt i Personal- og økonomiseksjonen. I denne seksjonen er vi, ja vi(!), 19 stykker hvis jeg har talt riktig. I personaldelen er vi 6 stykker, Susanne, Bente, Margrethe, Mette, Arve, og meg da. Vi arbeider med utlysninger, tilsettinger, professoropprykk, rådgivning, oppsigelser og andre personaladministrative oppgaver overfor fakultetet og de fem instituttene og de to sentrene tilknyttet HF. Så fort det er oppgaver innenfor personalfeltet, er vi på saken for å undersøke, etterforske og vurdere ned til minste detalj. Slikt detektiv arbeid får selv gode gamle Sherlock til å skjelve i skjegget. Han hadde da heller ikke ePhorte og Pagaweb og støtte seg på.

Nå har jeg jobbet i seks uker. Det har gått utrolig fort. Jeg jobber fortsatt med å komme inn i jobben min. Føler meg fortsatt fersk. Hvordan var nå dette her igjen? Hva er det han/hun skal tilsettes som? Lønn? Ansiennitet? Fast eller midlertidig? Det er mange gode spørsmål. Jeg begynner også heldigvis å finne svar, i hvert fall på noe. Saksbehandlingen går noen ganger fort, for fort, og andre ganger treigt. Når jeg ikke skjønner hva jeg skal gjøre, er det heldigvis mange jeg kan spørre. De deler gladelig av sin kunnskap og erfaring, og jeg løper i mellom og prøver desperat å huske hva som ble sagt. Når jeg er tilbake på pulten, og endelig innser at jeg ikke forstod et kvekk av hva jeg ble fortalt, venter jeg de pinlige fem minuttene før jeg spør opp igjen: «Hva var det du sa, igjen?»  Jeg kan ikke berømme dette arbeidsmiljøet nok. Her er det ingen stengte kontordører, overlegne mennesker eller sure ansikter. Jeg sier A for Arbeidsmiljø.

Den nye traineehverdagen er full av utfordringer. I begynnelsen syntes jeg nesten lunsjen var det vanskeligste. Hva skulle jeg si? Når vi jobbet hadde vi jo det faglige å konsentrere oss om. Ble det pinlig stille da, så kunne jeg jo bare stille et spørsmål. Nå går heldigvis lunsjen så det suser. Samtalene går om løst og fast der vi tygger på brødskivene våre og for noen minutter stenger arbeidsoppgavene ute. I flokk smører vi brødskiver, sitter samlet rundt bordet og står i kø foran oppvaskmaskinen.

Til nå har oppgavene mine stort sett dreid seg om enklere tilsettingssaker. Hovedpoenget er å få en forståelse for den de vanlige driftsoppgavene. Slike småsaker kommer det mange av, og da gir det fin mulighet for meg å lære lover, regler og annen praksis. Det gir meg en oversikt over hvordan ting henger sammen og hvorfor. Jeg mottar et skjema, fyller ut noen skjemaer og saksbehandlingen er gjort. Eller det vil si helt til det kommer i retur. Siden jeg er fersk, gjør jeg også mye feil. Dette må man bare regne med, og jeg tenker at hvis jeg hele tiden hadde gjort alt riktig ville jeg vært uten det læringsutbyttet som feil faktisk gir. Som nyutdannet synes jeg man ikke bør være redd for å gjøre feil, fordi feil vil komme både der man viser initiativ og ansvar. Det fine er jo også at jeg da ikke gjør den samme feilen neste gang. Og gangen etter der.

Heldigvis følger stillingstittelen med kontoret. Jeg kan leve med dette 🙂 hehe..

Ellers er Asbjørns omreisende kontor nesten blitt et begrep i avdelingen. Vi skal snart flytte opp i en ny etasje, og dermed har jeg ikke enda flyttet inn på et eget kontor. Jeg sitter derfor stort sett der det er ledig. Med en par plastposer, noen permer og nyinnkjøpte Crocs på slep flytter jeg stadig rundt. Jeg har dermed fått den unike muligheten at jeg har kunnet sittet tett på mange av de andre medarbeiderne noen som gjør at jeg har blitt bedre kjent med dem, og fått forståelse for deres ansvar og arbeidsoppgaver. Selv om det tidvis er litt stress å skifte rundt, synes jeg det egentlig har vært veldig befriende. Men selvsagt skal det bli stas når mitt første kontor står klar til bruk!

Nå stopper jeg her for denne gang. Formålet med denne bloggen er altså å gi deg, hvem enn du er, en liten innsikt av min nye traineehverdag. Jeg vil ca tredje hver uke dele refleksjoner og tanker rundt nettopp dette. Jeg tror det å være trainee gir både forventninger og ansvar, men også muligheter. Det er til syvende og sist bare meg selv som kan bidra til egen suksess. Jeg kan ikke for alltid være en uerfaren fersking. Håper du blir med videre!

🙂

Beste hilsen,

Asbjørn

Skrekkblandet fryd

Sommeren i Bergen er alltid så vakker og stille.
Mens det vrimler av turister på Fløien og ved Fisketorget, er Høyden rolig og idyllisk. Det har blitt noen nostalgiske turer på universitetsområdet i sommer, hvor jeg har vært den eneste på Chaos, jeg har vært alene på Studentsenteret og helt for meg selv i Muséhagen.

Plutselig våknet Bergen til liv igjen og alt er som før. Høyden er full av nye og gamle studenter som blåser vekk «storstipendet» på kaffe og skolebøker.

Men alt er ikke som før. Jeg har ikke noe stipend å bruke. Jeg har ikke pensum som skal kjøpes. Jeg er ferdig med studiene. Oi, hvilken skrekkblandet fryd!

Endelig skal jeg konsentrere meg om én ting, én jobb. Jeg skal få penger på konto alle månedene i året og ferier skal brukes til å reise og slappe av. Jeg kan endelig lese all den litteraturen jeg har utsatt i studietiden. Litteratur som ikke er pensum.

Men vent nå litt…

Å få innpass i en ny hverdag med jobb er visst ikke like lett som å få innpass i en ny hverdag med studier. Ikke bare må man ha valgt riktig utdanning, skrive en bra søknad og gjøre et godt inntrykk på intervju. Man skal helst også ha erfaring, masse erfaring.
«Erfaring kreves», «ønskelig med erfaring», «erfaring nødvendig», «erfaring fra tilsvarende arbeid er påkrevd» – er alle gjengangere fra stillingsannonsene.

Ja, men de siste 8 årene har jeg vært opptatt med studier. Jeg har likevel hatt jobb ved siden av skolen siden ungdomsskolen og jeg har reist mye. Jeg har jobbet frivillig, vært studentrepresentant i referansegruppe og jeg har vært i praksis. Likevel er jeg plutselig like fersk og uerfaren som alle de nye studentene som har strømmet til UiB.

Det er virkelig en skrekkblandet fryd å være ferdigutdannet. Foreløpig er det bare skrekk, mens fryden uteblir.

«Det ordner seg for snille piker», har mor trøstet meg med hele sommeren, og i vår skrev Knut Storberget en kronikk om Norge som en «øy av sysselsetting i et hav av ledighet». Ordene fra begge beroliger meg i min panikkangst. Ikke fordi jeg gleder meg over andres elendighet, men fordi jeg trenger en jobb og Norge er den øya Storberget snakker om.

I juni returnerte jeg nemlig fra dette «havet av ledighet». Et semester på utveksling i Spania tok slutt, og det samme gjorde min tid som student.

Jeg tenker tilbake på tiden min i Spania og skammer meg samtidig over min panikkangst. Jeg fikk i det minste reise hjem. Hjem til et land hvor det finnes masse jobb. Blir det krise kan jeg jobbe med noe mindre relevant. Jeg kan bo på jenterommet. Jeg har tatt med meg utdanningen hjem hit hvor jeg var så heldig å få den. Det er verre for mine medstudenter i Spania. Der øyner ingen håp. Alle skal ut, alle skal vekk.

Det ordner seg for snille piker.
Snille, norske piker.