Bergen = en unik og spennende start på karrieren.

I mandagens DN kunne vi lese om at det blant nyutdannede siviløkonomer fra NHH våren 2013, så har 3 av 4 jobb før studieslutt. Dette synes jeg er gode og svært gledelige tall.  I mitt Trainee Vest-kull er vi ikke mindre enn sju personer med siviløkonomutdannelse, og vi jobber i vidt spenn fra offentlig forvaltning til Aker Solutions og BKK. Fjorårets stillinger tiltrakk mange økonomer, mens årets stillinger virker å slå et større slag for dem med en teknisk rettet utdannelse. Desto mer gledelig var det å lese i NHHs arbeidsmarkedsundersøkelse at 23,5 prosent av nyutdannede siviløkonomer får seg jobb i Bergen. Dette er jo også et av hovedmålene til Trainee Vest, nemlig at de lokale bedriftene skal få glede av den arbeidskraften som utdannes her. Her er noen erfaringer fra hvordan det er å begynne å jobbe i «byn».

Hadde du spurt meg for seks år siden, ville jeg aldri i verden ha begynt å jobbe i Bergen. Det regnet for mye, folk var for direkte og uhøflige og jaggu måtte vel Oslo være et bedre sted å bo. Så går no dagan og ting forandrer seg, og jeg hever lønna innenfor de sju fjell. Det første jeg har lært meg, er at Bergen er mye større enn bare NHH. Byen hadde visst også et universitet, altså Universitetet i Bergen, hvor det går et par studenter. I tillegg har de også noen andre ansatte, sånne som meg. Jeg hadde også hørt om noe de kalte HF-studenter, men jeg kan sverge på at jeg ikke så den første før i 2013. Så erfaring nummer 1 får være utvidede horisonter og oppdagelsesreiser utenfor det gyldne triangel i Ytre Sandviken (NHH, Rema 1000, Hatleberg).

Så erfaring nummer 2. Det må være det å omgås bergensere, hver dag. På skolen min hadde de fleste østlandsdialekt eller var tilreisende fra andre steder. Var de fra Bergen sa de fortsatt «jeg» og en hørte egentlig ikke noe særlig forskjell. Nå er det bare bergensere rundt meg, og jeg har blitt offer for et lite kultursjokk. For det første har jeg insett at det er umulig å komme til ordet når du har møter med bergensere. Klarer jeg å få sagt en setning i løpet av en samtale, så må jeg egentlig være ganske fornøyd. Jeg må derfor tenke grundig gjennom hva jeg sier, når jeg endelig klarer å kapre ordet, veloverveid og poengtert. Prøver jeg å avbryte tidligere, snakker de bare enda høyere og skarrer enda mer slik at du automatisk kniper igjen. Så la bergenseren snakke først og hold munn til han er ferdig.

Jeg har også skjønt at det bare er å si ting som de er. Ikke pakk ting inn, bare få det ut, og det fascinerende er at tåler det utrolig bra. Vi sørlendinger er jo videns kjent for å være flate i toppen og rimelig fornøyde med tingenes tilstand, uansett. Vi går gjerne rundt grøten, mens bergenserne går rett i den, og de kommer seg opp på helt enestående måte. Så bare vær ærlig. I tillegg er det lurt å huske på at hvis småpraten går tregt, så er det bare å begynne å prate om Bergen eller Brann. Som alle andre prater også bergensere best om det som står deres hjerte nærmest. Brann, liksom…<3

En siste erfaring er at det er grådig lett å trives her. Har du likt studieårene dine i Bergen, tror jeg også du vil trives som arbeidstaker her. I løpet av årene mine i Bergen, har nok også jeg blitt litt bergenser. Det er som alt annet en indre modningsprosess. Men hva er det egentlig å være bergenser? Er det bare en klisje (trykk på e’en), eller er det noe annet? Jeg tror det egentlig bare handler om at man trives her og har det bra. Så trives du godt i ‘byn’, er det bare å søke jobb. Du vil trives. Jeg har jobbet i sju måneder, og lever enda. Og andre har overlevd før meg. Bergen er en super by å jobbe i, og takk for det! Amen.

Hilsen Asbjørn.

Reklame