Gå til innhold

Ett skritt tilbake, men kanskje tusen frem?

14. oktober 2013

Jeg har måttet flytte hjem på pikerommet.
MEN: Det ordnet seg for en stykk snill pike.

Noen tok en sjanse – de satset! De ringte en fredag, og tirsdag var jeg på plass i ny by, klar for nye utfordringer. Ok, så var ikke byen helt ny. Jeg har flyttet hjem. Hjem til mor og far.
Etter over 10 år «på egne ben» har jeg måttet innse at ikke jobben alltid vil komme til meg – noen ganger må jeg komme til jobben. Så slik gikk det til. Kanskje er det noen skritt tilbake i forhold til voksenlivet, men jeg har i alle fall fått jobb og det må telle som tusenvis av voksenpoeng – minst!

Slik som mange andre, har jeg måttet begynne i det små. Jeg har fått et vikariat. Frem til jul. Altså er ikke min tid som stressa jobbsøker over, men hverdagen har likevel forandret seg drastisk.

Frem til jul er jeg så heldig å ha ansvaret for å lære opp en gjeng 14-15-åringer i norsk, engelsk og spansk. Det er kjempeskummelt. Hver dag går jeg til jobb uten å ane hva jeg har i vente. Hver dag er nå episoder i serien: «Christin gjør ting hun ikke kan». Slik tror jeg kanskje enhver ny jobb føles etter årevis på skolebenken. Dessverre/heldigvis er det slik for mange av oss, at universitetet har gitt oss en god base, et fantastisk bra utgangspunkt, men at jobbhverdagen betyr ny opplæring, ny kunnskap og helt andre utfordringer. Heldigvis fins det ikke et eneste kjedelig sekund i denne uforutsigbare, nye tilværelsen.

Å være ny er langt fra idyllisk. Det kan jeg skrive under på! Det er omtrent en million ting jeg ikke vet og trenger hjelp til. Den formelle opplæringen har jeg fått i utdanningen, så jobbhverdagen er rett på sak, rett i klasserommet og rett og slett learning by doing. Jeg praktiserer herved det jeg preiker. Og det er det som er så skummelt. Man får ingen opplæringsperiode. Man kastes ut i det. Heldigvis er mine kollegaer både tålmodige og proppfulle av erfaring. Erfaring som de stort sett deler gladelig. Takk og lov for det. Uten tålmodige kollegaer (og elever) hadde jeg nok sunket til bunns allerede første dag.

Stadig minner mine kollegaer meg på at jeg bare må spørre hvis jeg lurer på noe. Mitt problem de første ukene har vært at jeg ikke alltid vet hva jeg skal spørre om. Det er ikke bare et par ting som har dukket opp her, men et hav av ting jeg lurer på. Først må jeg organisere usikkerhetene, så må jeg finne ut av hvem jeg spør om hva. For nå har jeg omtrent 200 navn jeg må lære meg. I tillegg må jeg undervise både fag, emner og elever jeg ikke egentlig har formell kompetanse i. Jeg må finne ut hvor alle klasserommene er, hvor, når og om jeg skal ha inspeksjon, hvor lista over prøver henger, hvilke kartleggingsprøver man skal ha og når, når tentamen er, hvordan man vurderer prøver og fortellinger, hvem jeg skal rapportere til hvis noen har problemer, når og hvor vi har møter, hvordan jeg forholder meg til foreldre, hva IOP er, og så videre. Lista er uendelig mye lengre.

Selv om jeg nå ofte føler meg dum, så må jeg være smart. Kvikk. Ikke la meg lure. Være snill og god, men samtidig streng og tydelig. Og så skal jeg være en god rollemodell. Jeg må tenke før jeg snakker. Jeg må være opplagt og strukturert. Jeg må komme presis. Og jeg må alltid være motivert og entusiastisk. Jeg må vite hva jeg snakker om – alltid.

Ikke rart jeg ikke har et eneste kjedelig sekund på jobben.

 

Kanskje ikke helt superlærer enda, men det kommer seg.

Kanskje ikke helt superlærer enda, men det kommer seg.

Reklamer
No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: