Gå til innhold

Kunsten å lyge på jobbintervju

24. april 2012
by

Jeg kan ikke lyge. Jeg har aldri kunnet det. Det er alle de små musklene i ansiktet; de er så bittesmå og det er så mange av dem. Jeg klarer ikke å kontrollere dem alle sammen. Jeg er sikker på at alle som ser på meg lenge nok kan lese meg som en åpen bok.

I stedet klamrer jeg meg til en slags pinlig selvransakelse, der jeg vil forsikre meg om at alt jeg sier er absolutt sant. Jeg holdt ikke ut måneden engang da jeg i ungdomstiden fikk meg jobb som telefonselger. Det holder heller aldri helt godt i jobbintervjuer. Der kunsten er å selge seg selv så godt som mulig, fremheve de bra sidene og glatte over de dårlige.

For eksempel når jeg sitter i jobbintervju og får spørsmål om jeg er vant til å jobbe i excel, da dette vil være et viktig arbeidsverktøy i den nye jobben. På to sekunder gjør hjernen min følgende kunststykke: ja, jo, jeg har jo brukt excel litt, som arbeidsverktøy til å holde rede på lister og bestillinger og sånt, og litt enkel økonomistyring, men nei, jeg har vel ikke brukt det SÅ mye, man kan vel ikke si at jeg er direkte VANT til det, jeg bruker jo alltid litt tid på å pusle meg frem, på å prøve og feile litt, og dessuten kan jeg jo ingen formler, ingen avanserte funksjoner – og jeg ender opp med å svare, nei, dessverre, det er jeg ikke. Og slå meg selv i hodet når jeg kommer ut – jeg skulle jo bare sagt ja. Jeg hadde da funnet ut av det, jeg er jo ikke mindre begavet.

Min far vet dette. Han ringer meg dagen før viktige jobbintervju og sier: Linn, nå skal du finne frem til de mest ufordragelige sidene ved deg selv. Nå må du hente frem de sidene ved deg selv som du synes er skikkelig ekle: Skryte-sidene. Ubeskjedenheten og de selvhevdene sidene.

For det er restene av den såkalte flinke piken som fremdeles henger igjen et sted inni meg, uansett hvor hardt jeg prøver å utslette henne. Det er den lille stemmen i hodet som sier: hvem er det du tror at du er egentlig?

Man skal søle en del før man heller rett, og man skal skrive en del dårlig før man skriver godt. Stor fallhøyde kan hjelpe en raskere i mål med begge deler.

Da hender det jeg tenker på en spansk jente jeg delte et rom med på en kostskole i Siena en sommer. Hun var blakk og trengte penger, så hun gikk fra bar til bar og spurte om de hadde bruk for hjelp. Til slutt fikk hun napp og de spurte om hun hadde noe erfaring. Det hadde hun ikke et fnugg av så hun svarte ja uten å blunke. De spurte om hun kunne escanciar la sidra – om hun kunne servere cider på den tradisjonelle måten ved å holde flasken høyt over hodet og helle i glasset i en tynn jevn stråle. Det hadde hun aldri gjort før så hun svarte: såklart, null problem. Etterpå brukte hun de første dagene på å lære seg det. Hun passet på å alltid holde glasset alt for lavt, under bardisken og ute av synsfeltet til folk så ingen kunne se om hun egentlig traff glasset hun helte i. Det ble litt søl i begynnelsen, men hun ble proff til slutt.

Så bort med den irriterende flinke piken som sitter og hvisker meg i øret. For nå gidder jeg ikke mer. Jeg gidder ikke se flere jobber gå meg forbi fordi jeg syns det er ubehagelig å skryte av meg selv. Herfra blir det litt mindre selvransakende ærlighet om alt jeg ikke kan, og litt mer ufordragelig ubeskjedenhet om det jeg faktisk kan. Og en dag, en dag skal jeg lære meg å lyge på ordentlig. Det kommer til å bli skikkelig bra.

No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: