Gå til innhold

Ventetid

22. februar 2012
by

Byen med 10 millioner innbyggere og folk i parkene er byttet ut -

Da jeg var student lengtet jeg etter å være i jobb. I jobb savnet jeg studenttilværelsen. Muligheten til å lese ferdig hele avisen til frokosten. Men aldri har det vært slik som nå: vekkerklokken ringer, jeg slår opp øynene og ser i taket, prøver å huske etter om det er noe jeg skal rekke. Det er det ikke. Til og med den konstant gnagende dårlige samvittigheten fra studiedagene er borte. Jeg teller sprekkene i taket. Så teller jeg taket. Løfter en arm og drar gardinen til side, lar morgenlyset gli inn over ansiktet. Jeg innser at jeg er blitt voksen nok til å forstå noe jeg aldri har trodd jeg skulle skjønne: pensjonister som likevel stiller vekkerklokken grytidlig.

Det er adventstid. Ventetid, mens jeg venter på neste svar, neste intervju, neste avslag eller tilslag. Det er rolig, byen er stille om formiddagene, på tur oppover fjellveien møter jeg kun en håndfull.

- med stille gater og til tider flest ender. Av og til tror jeg til og med hjertet slår saktere her.

På dager med opplett blir byen et landsbytorg, stoler og bord settes ut foran kafeene, de brede gatene og plassene fylles av mennesker uten hastverk. Jeg rusler blandt pensjonister og småbarnsforeldre, alle går saktere om formiddagen, det er ennå ingen hast. Vi spaserer kun, kikker på hverandre, hilser om vi synes vi ser noen som ser kjent ut. Eller bare hilser uansett.

Jeg går på kulturrarrangementer og treffer de samme menneskene, tidligere arbeidskolleger, medstudenter eller bare kjente fjes.Vi sitter bakerst, bak de nye, håpefulle. Vi snakker om vikarbyråer, vi snakker om nav og skjemaer. Vi har alle søkt på akkurat de samme jobbene, vi ønsker hverandre lykke til. Vi snakker om hvilke spørsmål vi fikk på de ulike jobbintervjuene. Vi snakker om strøjobber, frilansarbeid og hvor mye det egentlig er mulig å leve for i måneden.

Vi snakker om cv-maler, hvor mange ganger vi fyller ut de samme opplysningene, igjen og igjen.  Hvordan hver eneste bedrift og vikarbyrå holder på sin egen løsning, fint beskrevet borte hos fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet. Én mener at dette er bedriftenes måte å sile ut hvem som egner seg til det mest kjedsommelige rutinearbeidet. En annen sier at han til slutt ble så lei at han la cv og attester ut på nettet og nå nøyde seg med å poste en link til dem.Det blir sakte bedre, etter at det i sommer ble lansert en felles digital cv-standard. Nå gjenstår det bare at flere tar den i bruk.

I mellomtiden er det bare å utføre rutinearbeidet. Etter at jeg har lest ferdig hele avisen til frokosten.

No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: